Explore the Arctic Coast

I love these small houses along the coastline, often red or with traces of red. The oldest ones have no paint at all. And they are not all the same. Some places in Norway there is sort of a common style and architecture, but not in northern Norway. The main reason can be the Second World War. When the Germans withdrew from northern part of Troms and the County of Finnmark, they burned nearly everything, all houses, barns and boathouses disappeared. After the people was poor and they used what they could get, and just started to build the houses they needed.

naust Kvænangen

A small boathouse built after the Second World War

I try to find new angles when I take photos, but standing there it’s like they look right into my eyes, and they often happen to be placed right in the center of the photo. Slowly I try to move around them, perhaps there are new things to see?

In Norway it is not allowed to build huts or houses near the shore, the rule is to avoid the 100 meters closest to the sea. The red boathouses are popular to use as huts, standing so close to sea as possible. You can see some of them have got new facilities, their owners trying to avoid the rules.

morgenlys naust

Boathouse in early morning light

These boathouses are traces and echos of a long lasting culture of fisheries which made it possible to survive under these harsh conditions. Every man and some places also women fished for food and income. They took their boat out every day, rowed to the fishing area, fished and then rowed home again. The fish fed the people, in wintertime even their animals. You can see it as an underlying main pulse of these areas. Boats, boathouses, fish, rowing and sailing forth and back. Perhaps you can think of that when you see those boathouses lying there along the shore.

“Cool and the Gang”

Min båtbygger er morragretten. Det er bare å la han i fred. Først etter frokost, kaffe, tannpuss pluss pluss, og en bitteliten sykkeltur bort til Båtskottet begynner håpet (les humøret) å stige. Et munnhell i Båtskottet er at han kvikner til etter morra-andakten. Det vil si rundt halv ni. Da er det en jevn stigning mot første kaffepause som er klokka 10. Mat og kaffe. Livet er en dans.

For tiden bygger de et vikingskip. De, det vil si tre stykker, den ganske gamle, den nesten gamle og den fortsatt unge håpefulle. De utgjør litt av en gjeng, på tross av å være bare tre. De har utredet sin fortreffelighet og skyr ingen mulighet til å snakke om det. Det er ofte en stemning av seier rundt kaffebordet, de har vunnet, alltid. Det har de jo for så vidt, der de jobber med et nesten utdødd håndverk, med å bygge båter som for lengst har forlatt sin naturlige sammenheng. Nordlandsbåter og vikingskip. At det fortsatt finnes mennesker som bestiller dem er jo over all forventning. Og om jeg skal være ærlig, så er det ikke alltid full kontinuitet i bestillingslista. Det kan faktisk være lange tørkeperioder. Så når det er prosjekter er det selvsagt en seier.

"Oscar Hård"

Vikingskipet bygges av verdens fineste eik. I alle fall Europas fineste.

Vikingskipet er bestilt av en svenske. Ikke av de største skipene, en nett liten sak på rundt 44 fot. En norsk fot er 31 cm. Så da må du gjerne regne det om i meter. Alt blir nett etter det forrige prosjektet som er titulert verdens største, Draken Harald Hårfagre, bygd i Haugesund. Intet mindre enn 115 fot, det vil si 35 meter ifølge nettsiden www.drakenhh.com.

Draken har seilt «over there» og båtbyggerne har vendt seg mot nye prosjekter.
«Oscar Hård» heter det nye. Svensken eier bedrifter og elsker å seile. Det skal han gjøre til sommeren i sitt nye vikingskip. Han mener at alle burde unne seg det, å seile sitt eget vikingskip. Livsnytelse er så mangt. Båtbyggeren min sverger til å kunne sykle til jobb. Ikke som de langsyklingstypene vi har sett langs veiene de siste årene. Nei mer som under en kilometers radius fra hjemmet. Så vi bor under en halv kilometer fra Båtskottet.

Så må man unne seg selvskryt mener han. Det er ingen grunn til å vente på at andre skal komme til orde. Da kan det fort bli taust. Så man må bare gå i gang å skryte av seg selv. Det er en genuin stemning av selvskryt i båtbyggernes kaffepauser.

Vi damene blander oss ikke i det. Prøver bare å dempe det litt i heimen.

 

Ute til lunsj

Det ligger et fembøringsnaust ute på Balsnes. Balsnes ligger i munningen av Balsfjorden, ikke så langt fra Tromsø. En av Tromsøs ishavsskippere bodde på Balsnes, Halfdan Jacobsen. Vi vet ikke helt hvor. På Balsnes er fjorden åpen, man ser nordover til Tromsøya og byen og så vidt mot Rystraumen, innløpet fra Malangen og veien sørover. I dag skal vi ta en tur dit, til naustet.

Vi pakker matbomma, en kopi av en gammel fiskerbomme, lagd av båtbyggeren, min samboer. Fiskerbomma er malt med blå linoljemaling og inngår i båtbyggerens og mitt liv, fra den daglige nistepakken i båtskottet, til utallige bilturer rundt i Norges land. Den har en egen lukt av linolje og tre. Kjøreturen tar sirka en halv time. Vi er takknemlige for vinterlyset, mørket har abdisert og utsikten mot våren er en nedoverbakke. Det motiverer til utelunsj. Reinskinnet tas med, litt lurvete i kanten, men fortsatt en god venn.

Fembøringsnaustet er stort, velholdt og vakkert. I våre øyne. Spesielt naustdørene har fått en nydelig patina. Det er ryddig rundt naustet, der det ligger på nedsiden av veien. Hovedhuset ligger et stykke oppover på andre siden. Det føles ikke som vi invaderer privatlivet, men det er ikke godt å vite hva eierne tenker. Vi tar likevel sjansen, for vi liker fembøringsnaust. De er karslige, vitner om en slags storhet. Samtidig er de lavmælte, på ingen måte overdådige, nøysomme kanskje. De er akkurat nok. De rommer en stor båt, en fembøring som kunne være opp mot 45-50 fot, på lengden. I bredden er det sannsynligvis plass til en del mer, en småbåt, fiskebruk og annet som fulgte med i gårdens og båtens arbeid gjennom året.

Lunsj ute

Naustveggen er god å sitte inntil

Det snakker vi litt om etter vi har fått satt oss i naustveggen. Det er minus 10 grader, men likevel lunt. Hjemmebakt brød, nypesyltetøy og kjøttrull. Smøret er for hardt etter min smak, kaffen god og varm. Halvdan Jacobsen ble født for sent til å lære å ro fiske i en fembøring antar vi, i 1912. Da hadde de for det meste gått ut av bruk. Motorene hadde startet opp langs den nordnorske kysten, og de som fortsatte å ro, brukte mindre nordlandsbåter.

Halfdan ble skipper, han lærte på farens fangstbåter. Faren het Karl. Halfdan overtok etter Karl og etter 20 år i næringa fikk Halfdan bygd Polstjerna, spesialbestilt for polarisens utfordringer. Hun står nå i glasshus i Tromsø sentrum, ferdig med sin fart i polare strøk. Halfdan har også lagt inn årene.

Det står ingen fembøring i naustet. Det er så godt holdt at vi ikke ser inn. Det kommer til å trekke oss tilbake hit, nysgjerrigheten er ikke stilt. Jeg tror jeg må finne ut om det var her han bodde, Halfdan, før han flyttet inn til Tromsø med sin kone. De fikk ingen barn.

Det er fritt for kaffe og magen er fylt. Kulden har sneket seg inn i tåspissene. Vi pakker sammen og går til bilen.

Kald på nesen

Jeg har alltid, siden jeg var liten jente, kjent en spesiell glede ved vinteren. Det er noe med klarheten, som om verden står fram på en tydeligere måte. Og det aller beste er å være varm i hele kroppen, mens jeg er kald på nesen. Jeg hadde en saueskinnspose da jeg var lita, men det er vanskelig å si om det er denne gode kroppsfølelsen som sitter igjen, fra utetid i vogna. Jeg er født i januar, det kan være det, at januar er min grunnleggende følelse, av å komme inn i verden.

I alle fall har den vært med meg, jeg husker bestemor strikket ullbukse til meg, med fot. Den ble tatt på over strømpebuksa. Så ytterbuksa. I en periode, 8-9 års alderen, hadde jeg skaller. Jeg husker de ettermiddagene ute, fra middagstid og til kvelds, og denne totale varmen i kroppen, med kald nesetipp. Snøen som lavet ned, gatelys, brøytekanter, masse unger, lek. Den totale tilfredsheten når jeg kom inn og ble varm i kinnene.

Jeg kjente den i kveld, eller ekkoet av den. Kulden mot ansiktet, vind og snø, inne i en varm jakke. Gjennom byens gater, julelysene, bilene. Byen er et gode, jeg kjenner den som et gode, der man møter folk, på tross av ensomhet. Vi rusler rundt hver for oss, men deler disse gatene, inntrykkene, og er sammen. Jeg har ikke kjent byen som tomhet. Derimot husker jeg mørke kvelder, i regn eller snø, i ungdommen, hvor jeg gikk langs veier med lite gatelys. Ingen å se, ingen å møte. Å ikke ha noe sted å gå da, det var ikke godt. I byen er det steder å gå. Da kan man bære med seg disse minnene av velvære og ikke la ensomheten bli total. For her er lys, her er det folk.

winter storm

Mennesker er på vei til og fra

Så en vinterkveld i desember kan jeg gå ensomheten av meg i byens gater, forsøke å fotografere snøen som kommer vannrett på julelysene. Gå innom Narvesen og bla gjennom rekker av tidsskrift, lese halve og hele artikler, og til slutt bestemme meg for et. Der i lesningen kan jeg også kjenne at jeg møter mennesker, at jeg blir berørt, at mine tanker ikke er alene. Det er en takknemlighet over at det er noen der. En ekspeditør, skrevne tanker, mennesker i vinden.

Lilly, my Grandmother

She was a special lady, my grandmother. I lived with her several years in my childhood, and she gave me the feeling of being special. She had delivered 10 children, two of them died, a girl after three days, and her eldest son in his youth, because of diabetes. Lilly was her name, a hardworking lady at a little farm, typical type for northern Norway, small with lean soil. It was located close to Lofoten.

Every time I make a traditional soup called “kjøttsuppe” perhaps translated to “meat soup”, with vegetables and beef or pork, I think of her. Food was her way of showing care and tenderness. Her children are telling stories about her, how she baked eight breads every morning before the rest of the family got up. She was a strong woman, joined her husband fishing prawns at sea, and they worked on the land through the night because the daylight was for fishing.

Lilly 1

Lilly, my grandmother, delivered 10 children and got 15 grandchildren and 12 great grandchildren so far.

My grandmother represents the women of northern Norway, poor but strong, hardworking ladies, giving birth to a lot of children. Then they had to fight to keep them alive. Often they had to manage the children and the animals alone. The men left for different type of fisheries through the year; summer, autumn and winter fisheries. Especially the winter fisheries lasted for several months and this time of year was the hardest one to manage both for humans and animals.

I feel so humble for this history, for their efforts to bring us to live, we who came after.
She loved her potatoes, in special a local type from northern Norway called “Gulløye” (“golden eye”). When she got old I used to help her take up the potatoes. I look back at the memory with a smile in my heart.

To honor her we have named our sailboat “Lilly”. The boat has a kind of same attitude of strength and robustness as my grandmother, both in a gentle way. She died right at the start of year 2000, a few hours into it, and had lived nearly through the 20th century. I made meat soup yesterday and thought of her.