A Boat is placed on Land

My grandfather was a fisherman. He owned several boats. One of them had the name “Liljen” which means the Lilly, a beautiful boat, all his children loved it. Boats often get a special position in fishing families and my mother and her siblings were proud of this boat. Accidently it was hit of another boat and sunk. The next one was called “Solbris” – perhaps it can be translated as the wind blowing gently in the sun. But it was not of the same class of “Liljen”. My mother use to say; they turned their heads another way when they passed it, they meant it was too ugly. I grew up with that boat and felt familiar with it. I used to join my grandfather when he went to maintain the boat. We rowed to and from, checked if there was water inside. I was younger than five. We had a good time, me and my grandfather.

Winter

This boat was placed on land around 1990

He died suddenly when I was at the age of eight. Nobody had told me he was terminally ill with cancer. I was going to see him that day, but my mom told me he was too sick, I had to wait till he got better. There would be another chance. They left me home alone; some women in the neighborhood were going to look after me. I played around; I remember the weather was bright. It was not winter. They say it was in April. But for the most I remember me jumping up and down in the sofa, having fun, and the sound that appeared when the others returned. I did not understand it; I had never heard it before. My grandmother was crying in a terrible way. They told me and my world as I knew it fell apart. I did not get the possibility to say goodbye.

I love boats. Sailboats, wooden boats, small boats, big boats, ships, rowboats and so on. One of the coolest things I see is when fishing boats dock. It is cool when they do it gently; it is cool when they are in a hurry. Looking at handling boats, and ships, make my heart beat. Deep inside my dream is to dock a really big boat.

When I see boats standing on land, I get curious. What happened, who owned them, what where they used for? As a historian I can do research about that. Now I am also photographing them. I think they are beautiful. I really want to capture them, and I want the world to see their beauty. They have been workhorses as we call it in Norway. The relationship between men and their boats are in my interest. I have done some research about that. How does this kind of relationship develop when they are fishing or hunting in dangerous areas? For example polar areas with special strong storms and ice? I am not going to tell the answer, yet. Now I am searching for the story about this little boat.

Late autumn

We are all heading to the sunset of life

It is standing on land not so far from where I live. I visit it quite often.

A House by the Sea

Grøtfjord on the outher coast

The outer coast are not far away

When I grew up I always dreamt about a house by the sea. If I ever should buy myself a house, it should be with the wide ocean right in front of it. Behind the house there would be mountains. The best place, I thought, would be Lofoten. Not so far from where I grew up, on the other side of the fjord exactly, laid a shore where I could see myself living. I longed to sit in front of a house, my house, at the stairs, and see the midnight sun touch the horizon. It was the openness which attracted me.

I finished school, got jobs, moved several places in Lofoten, one of my favorite regions in Norway. The houses were all of them placed on the inner side of the archipelago with the view South, South West. But in the north, North West, the big ocean laid. Waiting.

I moved again this time to Tromsø and I have stayed here. I live in a house between trees. My view is great; I see mountains and a little fjord, and the sun when she appears. But it’s not the same. Every time I visit the outer coast and I can see the ocean, I feel ease. I can breathe easier, the smell is wonderful and my heart speaks of joy.

gult hus_Vannøya2

Dreaming of a house like this

The openness still attracts me. The outer coast is not far away, I could go more often.
We have some wonderful artists in Norway singing about life and living in the north. One of them is called Moddi. He sings a song called House by the sea.

You can listen here

Driving through Iceland with Asgeir

When I arrived in Iceland for the first time, I was surprised. The light, all the sounds from birds, and the flowers – it was all well known. It was like coming home to northern Norway. But there was also more, something new, something unknown. Most spectacular was of course the strange boiling pits stinking of sulfur and the lava.

Iceland is also a part of the Arctic, placed besides Greenland, not so far from the icepack, the polar ice coming from the North Pole. Sealers from Norway sailed to Iceland when the weather became extreme. Isafjordur was the main harbour to return to from the West Ice, one of the main areas for seal hunting. Another connection between Iceland and Norway is the herring fisheries, a lot of Norwegian boats fished around Iceland for a long period.

© KASAVI ATS 14-2331

One of our camps with a beautiful view

We drove through the western and northern parts, up to Siglafjordur. On our way we bought a cd with the most popular musician at Iceland at the time, Asgeir. Listening to his songs now, brings me back to long roads, fjords surrounded by mountains, waterfalls and green slopes – and the light of June. The weather was marvelous; sun was shining the day through. We had brought our tent, some places we burned campfire. I use to say it is like northern Norway but on speed. Things sounded more intense.

For six days we drove, camped, ate fish dishes and visited museums. It is one of my best holidays ever. Reykjavik was a spectacular combination of a village at the countryside and a modern city. Their big conference hall, Harpa, is impressing in its architecture. We tried whale safari, that was not so impressing, minke whales we see often at home. My husband had arranged a meeting with an Icelandic boat builder in Siglafjordur. Joining a good dinner together, we learned that the most important things in Iceland are children, many of them, and owning land. Money they do not believe in anymore.
We will return some day, perhaps in wintertime.

© KASAVI ATS 14-2085

Blue sky almost every day

At Instagram you can follow great photographers based on Iceland @benjaminhardman is one of them. Take a look and don’t forget to listen to Asgeir

 

 

 

Polarheltinner og polar litteratur

Jeg leste Kappløpet av Kåre Holt, det må ha vært på videregående. Ble sugd inn i fortellingen, stormleste om Amundsen, om Hjalmar Johansen, overvintringen, Scott, liv og død i den store hvite verdenen Antarktis. Jeg var lamslått og svett. Boka gir fortsatt gjenklang. Etter det var det litt sporadisk med polarlitteratur, men jeg fulgte med og navnene Nansen, Johansen, Amundsen, Scott, la seg som et eget felt, det var de store. Polarheltene.

et snev av det polare

Et snev av det polare

For så vidt, jeg leste litt Nansen, vi gikk på friluftsliv, overnattet ute i telt og snøhule vinterstid, han lå der som en bakgrunns-resonans. Men heltinner? Ingen. Uten at jeg noensinne ble noen klatrer, leste jeg om William Cecil Slingsby og de mange førstebestigningene av norske fjell. I en periode av livet kunne jeg dem, hvem som var først hvor, særlig de i Lofoten.

Ved en tilfeldighet kom jeg over en liten historie om den første kvinnen som klatret «Store Skagadølstind» i Jotunheimen. Når jeg søker på det sier Wikipedia fortsatt ikke noe om det, om denne kvinnen som i 1894 besteg «Storen» – i skjørt. Kvinnen het Therese Bertheau og hun klatret rundt i norske fjell i over 25 år. Jeg husker hvor overrasket jeg ble, at en kvinne i det hele tatt hadde vært der på den tiden.

Min senere inntreden i den polare kanon var kanskje noe motstrebende, jeg var lei av dem, disse som tålte så enormt mye. Et doktorgrads stipendiat i polar kulturanalyse nødvendiggjorde imidlertid nye dykk i polarlitteraturen. Da begynte kvinnene å dukke opp. Man måtte bli litt mer kjent i litteraturen, vandre noen andre stier for å finne dem. Spesielt i vitenskapen var det noen damer som utmerket seg. På polarhistorie.no har de vært ganske flink til å legge dem til, noen av disse damene. For eksempel botanikeren Hanna Resvoll-Holmen, kunstneren Christiane Ritter, den amerikanske polfarer og fotograf Louise Boyd. Hun var forresten første kvinne i fly over Nordpolen.

Stålis

En liten bit av stålis?

Selvfølgelig, i dag har vi Liv Arnesen og Cecilie Skog, takk til dem for å stå fram som noen dugelige flotte kvinnemennesker. Men det er det med fortiden, den har vært så mørk, det har vært så tomt. Etter et halvgått liv har jeg omsider lært meg at det er ikke nødvendigvis fordi de ikke har vært der. Det er som oftest fordi ingen har skrevet om dem. Men da hun dukket opp, Sigri Strandberg Meløy med boka «Polarheltinner», var jeg litt trøtt på det polare, på heltene, på alt det ekstraordinære. Så jeg var på lanseringen, gjespet litt og dro hjem.

Åtte år senere sitter jeg og leser i «Polarheltinner». Og jeg lar meg bevege, jeg blir rørt, ydmyk, fasinert – og ikke minst glad for disse gode portrettene av mennesker. Jeg liker at Sigri opplyser oss, lar oss følge med på kildeferden, hvordan minner er lagt ned etter dem – og ikke minst mangel på kilder om mennesker folk kanskje ikke helt ville forholde seg til. Som den vare beskrivelsen av Ellen Dorthea Nøis som var den første til å føde et barn på Svalbard, av det vi vet om. Alene. Mannen var gått etter hjelp, eller rømt. Hun ble senere psykisk syk, de ble skilt og den godeste Hilmar, mannen, bjørneskytteren over alle, har redigert henne ut av sine memoarer. Karslig tenker jeg.

isdanning

Hilmar Nøis kom fra Andøya, men hadde Tromsø som sin hovedarena når han noen ganger forlot sitt Svalbard

Det hun får til, Sigri, er å fortelle om disse heltinnene med et varmt preg. De får være mennesker med ulike dybder. Selvsagt har hun skrevet dette i 2012, ikke i 1912. Mennene var annerledes da, tiden var annerledes, forfatterne var annerledes og så videre. Men Sigri gjør en skikkelig god skrivejobb. Til og med om Monica Kristensen som har vært så omdiskutert, dømt, heltebeskrevet og ikke en gang vil stille til intervju. Sigri behandler henne med varsomhet, lar henne få være menneske i all støyen. Jeg setter sånn pris på det, å lese dette. For jeg har slitt litt med Monica. Det er vanskelig å sortere når media dømmer henne som fullstendig ubrukelig og hun likevel har oppnådd ting andre bare kan drømme om. Det stormer der oppe blant heltinnene også.

Så er det denne Cecilie Skog. Jeg synes nesten det er for mye av det gode, hun er så vakker, så blid, så munter og nærmest leker seg gjennom 8000-meter topper og polare strøk. I media. Da er det godt å komme litt nærmere på, å lese at det faktisk er litt stål der inne. Eller ganske mye egentlig. Cecilie Skog er ingen hvem som helst. Og det er det som kan være problemet av og til, at når man skal avkle de mannlige heltene så skal alt nesten bli et teselskap. Da blir det som om vi melder at det er jo ikke så vanskelig, det med å gå til Sydpolen.

Småis

Små is på det norske fastlandet. Polarbaksen er noe helt annet.

Men det er det. Jeg har kravlet rundt med 35 kilo på ryggen oppover noen skarve høydemetre i norsk natur. Det er ikke enkelt. Det krever vilje, man må kunne tåle lidelse og smerte. Liv Arnesen trakk 125 kilo i pulken. Hun har vært råsterk. Det er det som er det interessante, at kvinner også har evnet å tåle ekstreme utfordringer i polare strøk og høyalpine områder. Og gjør det med stor bravur. Finnmarksløpet vinnes til stadighet av kvinner, nå 1200 kilometer i varierende vintervær i et av Norges mest ekstreme områder. Kvinner kan, og de kan stadig mer. Det har de for så vidt kunnet en god stund, det er bare at det ikke har fått så stor plass.

Eller kanskje er det jeg som har vært litt treig. Men jeg trodde lenge det ikke gikk an, å gå fra en mann på ski. Altså ikke en dott, men en trent mann. Da jeg opplevde det, det var kun et «moment», en lang bakke, bare noen skarve 300-400 høydemeter, fikk jeg en nærmest ut av kroppen opplevelse. Jeg gikk fra mitt forbilde, en som hadde lært meg alt om fjellski og telt i snøskavlene. Etterpå passet han på å gå fra meg sånn at verden ble normal igjen. Men nå visste jeg, at det gikk an for kvinner å inneha rå styrke. Dette var i 1985. Nå har vi Marit Bjørgen. Kanskje er det mest min egen reise.

Så jeg anbefaler boka Polarheltinner. Den er velskrevet og mestrer et sammensatt kvinnesyn og helteblikk. Den presenterer syv kvinner med veldig ulik bakgrunn og personlighet; Cecilie Skog, Liv Arnesen, Monica Kristensen, Christiane Ritter, Wanny Wolstad, Ellen Dorthea Nøis og Hanna Resvold-Holmsen. Designet på boka er flott, den er god både å se på og holde i.

Det er en annen bok jeg vil nevne i forbifarten, en som ble presentert av en kvinnelig professor i engelsk litteratur. Hun hadde denne dragningen mot det polare. På et foredrag begynte hun å fortelle om en annerledes ekspedisjon. Det var en gruppe kvinner som ville til Antarktis. De var nysgjerrige. Dette er en stund siden, det var før Amundsen sa hun. Det ble helt stille i salen. Så sier hun, professor Anka Ryall; men de ville ikke fortelle noen om det, da ble det jo slikt oppstyr. Så de holdt det hemmelig. De var innom steder berømte menn hadde vært. De syntes det var ganske rotete. Av og til ryddet de opp. Men de la ingen lapp. Så ruslet de en tur til Sydpolen og tilbake. Børstet av og til bort sporene. De ville jo ikke gjøre noen flaue. Så dro de hjem igjen. Og fortalte det ikke til en sjel.

Et stille lys om morgenen

Morgenstillhet. Alle i huset sover. Jeg har bråvåknet av noe, en drøm kanskje. Min kjære puster rolig ved siden av. Jeg kjenner den tvingende bevegelsen i kroppen – opp – opp. Det er bare å følge den, til badet, til kjøkkenet, kikke ut av vinduet. Lyset lurer over fjellkanten, dette kommer til å bli vakkert.
Vannkokeren piper, en kopp fra skapet og en tepose. Med minus 14 grader ute må man ikke tenke for mye. En muffins på kjøkkenbenken havner i hånda så er det ut i bilen. Kroppen stivner i kulda, det er bare å holde ut, bilen kommer til å bli varm.
Jeg kjører innover fjorden hvor jeg har kjørt så mange ganger. Så kjent, men likevel også ukjent. Her er sjøen skåret inn mellom bratte fjell, det er så vidt den har plass. Der jeg kommer fra er utsynet vidt og havet stort. Men jeg har lært at man kan finne skjønnheten i nye landskap gang på gang. I starten føltes det trangt, nærmest litt skremmende med fjellene som stanget deg i panna fra du løftet hodet av puta. Etter hvert lærte jeg å se de små lommene, pusterommene der stedet kunne folde seg ut – for meg.

Lyngsalpene

Soria Moria

Innerst i Kåfjord er det et slikt sted, Birtavarre. Der snur man seg og ser utover fjorden. Ute i fjordmunningen skimter man Lyngsalpene, sola har allerede lagt et skjær av rosa på dem.

Veien innover dalen går til fjellet. Gjennom Indre Kåfjorddal, en liten landsby i en fjellgryte. Innerst løper bakkene mot Goulasjavri, det store vannet som ble utbygd med denne anleggsveien. Halti, Finnlands høyeste fjell ligger både på norsk og finsk side. Vil man over Finnmarksvidda legger man turen nord for storfjellet. Jeg skal ikke dit i dag. Det står folk og gjør klar skuterne på parkeringsplassen innerst i dalen. Nysnøen har bidratt til kjørelyst, selv på en tidlig søndags morgen.

Kåfjord

En fjord mot verden

Jeg liker å kjøre denne dalen. Den minner meg på nomadisk liv, reindriftssamer som har kommet hver vår med flokkene sine. De bofaste som tar imot, ønsker velkommen. Reisen om høsten, fisket i fjorden, men også lengre ut, reiser til fiskerier sørover og nordover. Pulsen, ferdselen, møtene, adskillelsen.

På tur ut igjen har sola krøpet videre over toppene, jeg tenker på fjordisen som er brukket opp og ligger langs fjæra. Jeg sikter meg inn, ser hvor sola har ankommet. Lyset er gull og sølv. Kalde fingre nå, snart frokost. Dagen har begynt.

sjøis

Hvordan var nå det eventyret om isdronningen?

Me and the Holy Mountain

In an area where the amount of mountains is overwhelming it can’t be a surprise that they play an important role in our lives. The city of Tromsø is surrounded by mountains, and one of them plays a particular role. It is called Tromsdalstinden. Tind means peak, and it is one of the biggest with its 1238 meters above sea, lying near the center of the city.

tromsdalstind høst

Early autumn. Every time I cross the bridge I look right at the mountain.

Mountains can be the main reference point we relate to in our daily orientation. How is the weather, can we see the mountain today? It can contribute to create our living space both physically and mentally. Each year between 3000 to 5000 people write their names in a book on the top of this mountain. Several people have a goal to reach the peak’s top once a year. Tromsdalstinden is also a main subject for photography, laying there behind the city above all the houses. They echo each other, the city, the famous church and the mountain. Winter or summer, aurora, moonlight or midnight sun – this mountain is often situated in the photos. One photographer from the area one year took photos of the mountain every day and made an exhibition and a book afterwards, his name is Arvid Sveen .

For several years ago, people in Tromsø wanted to apply for the winter Olympics. In the program they would place the competition of the downhill slopes at Tromsdalstind. A story of Tromsdalstind as a Sami holy mountain appeared after a while. In Sami the name is Sálašoaivi, some of it means head, perhaps the main head in the area. The mountain had been a central part of the traditional Sami religion with offerings when passing by. It was a huge debate, but in Norway Sami stories is a valuable part of cultural heritage, even the intangible one. The downhill slope had to be moved. For many other reasons it never came to an application for the Olympics. But everyone now knows about the holy mountain.

tromsdalstind blå

Tromsdalstinden in December light

From my kitchen I see right at Tromsdalstinden. Every morning I look out and in some way say hallo. The world is the same, the mountains stand where they used to, my day can start and my life can continue as planned. I will not say this is the same for everyone, but nearly everybody relates to the mountains around us, talking about them, walking on them and looking at how the sun enter them. Many of us have our favorite ones. For now mine is Sálašoaivi.