Morgenstillhet. Alle i huset sover. Jeg har bråvåknet av noe, en drøm kanskje. Min kjære puster rolig ved siden av. Jeg kjenner den tvingende bevegelsen i kroppen – opp – opp. Det er bare å følge den, til badet, til kjøkkenet, kikke ut av vinduet. Lyset lurer over fjellkanten, dette kommer til å bli vakkert.
Vannkokeren piper, en kopp fra skapet og en tepose. Med minus 14 grader ute må man ikke tenke for mye. En muffins på kjøkkenbenken havner i hånda så er det ut i bilen. Kroppen stivner i kulda, det er bare å holde ut, bilen kommer til å bli varm.
Jeg kjører innover fjorden hvor jeg har kjørt så mange ganger. Så kjent, men likevel også ukjent. Her er sjøen skåret inn mellom bratte fjell, det er så vidt den har plass. Der jeg kommer fra er utsynet vidt og havet stort. Men jeg har lært at man kan finne skjønnheten i nye landskap gang på gang. I starten føltes det trangt, nærmest litt skremmende med fjellene som stanget deg i panna fra du løftet hodet av puta. Etter hvert lærte jeg å se de små lommene, pusterommene der stedet kunne folde seg ut – for meg.

Lyngsalpene

Soria Moria

Innerst i Kåfjord er det et slikt sted, Birtavarre. Der snur man seg og ser utover fjorden. Ute i fjordmunningen skimter man Lyngsalpene, sola har allerede lagt et skjær av rosa på dem.

Veien innover dalen går til fjellet. Gjennom Indre Kåfjorddal, en liten landsby i en fjellgryte. Innerst løper bakkene mot Goulasjavri, det store vannet som ble utbygd med denne anleggsveien. Halti, Finnlands høyeste fjell ligger både på norsk og finsk side. Vil man over Finnmarksvidda legger man turen nord for storfjellet. Jeg skal ikke dit i dag. Det står folk og gjør klar skuterne på parkeringsplassen innerst i dalen. Nysnøen har bidratt til kjørelyst, selv på en tidlig søndags morgen.

Kåfjord

En fjord mot verden

Jeg liker å kjøre denne dalen. Den minner meg på nomadisk liv, reindriftssamer som har kommet hver vår med flokkene sine. De bofaste som tar imot, ønsker velkommen. Reisen om høsten, fisket i fjorden, men også lengre ut, reiser til fiskerier sørover og nordover. Pulsen, ferdselen, møtene, adskillelsen.

På tur ut igjen har sola krøpet videre over toppene, jeg tenker på fjordisen som er brukket opp og ligger langs fjæra. Jeg sikter meg inn, ser hvor sola har ankommet. Lyset er gull og sølv. Kalde fingre nå, snart frokost. Dagen har begynt.

sjøis

Hvordan var nå det eventyret om isdronningen?

%d bloggers like this: