Jeg leste Kappløpet av Kåre Holt, det må ha vært på videregående. Ble sugd inn i fortellingen, stormleste om Amundsen, om Hjalmar Johansen, overvintringen, Scott, liv og død i den store hvite verdenen Antarktis. Jeg var lamslått og svett. Boka gir fortsatt gjenklang. Etter det var det litt sporadisk med polarlitteratur, men jeg fulgte med og navnene Nansen, Johansen, Amundsen, Scott, la seg som et eget felt, det var de store. Polarheltene.

et snev av det polare

Et snev av det polare

For så vidt, jeg leste litt Nansen, vi gikk på friluftsliv, overnattet ute i telt og snøhule vinterstid, han lå der som en bakgrunns-resonans. Men heltinner? Ingen. Uten at jeg noensinne ble noen klatrer, leste jeg om William Cecil Slingsby og de mange førstebestigningene av norske fjell. I en periode av livet kunne jeg dem, hvem som var først hvor, særlig de i Lofoten.

Ved en tilfeldighet kom jeg over en liten historie om den første kvinnen som klatret «Store Skagadølstind» i Jotunheimen. Når jeg søker på det sier Wikipedia fortsatt ikke noe om det, om denne kvinnen som i 1894 besteg «Storen» – i skjørt. Kvinnen het Therese Bertheau og hun klatret rundt i norske fjell i over 25 år. Jeg husker hvor overrasket jeg ble, at en kvinne i det hele tatt hadde vært der på den tiden.

Min senere inntreden i den polare kanon var kanskje noe motstrebende, jeg var lei av dem, disse som tålte så enormt mye. Et doktorgrads stipendiat i polar kulturanalyse nødvendiggjorde imidlertid nye dykk i polarlitteraturen. Da begynte kvinnene å dukke opp. Man måtte bli litt mer kjent i litteraturen, vandre noen andre stier for å finne dem. Spesielt i vitenskapen var det noen damer som utmerket seg. På polarhistorie.no har de vært ganske flink til å legge dem til, noen av disse damene. For eksempel botanikeren Hanna Resvoll-Holmen, kunstneren Christiane Ritter, den amerikanske polfarer og fotograf Louise Boyd. Hun var forresten første kvinne i fly over Nordpolen.

Stålis

En liten bit av stålis?

Selvfølgelig, i dag har vi Liv Arnesen og Cecilie Skog, takk til dem for å stå fram som noen dugelige flotte kvinnemennesker. Men det er det med fortiden, den har vært så mørk, det har vært så tomt. Etter et halvgått liv har jeg omsider lært meg at det er ikke nødvendigvis fordi de ikke har vært der. Det er som oftest fordi ingen har skrevet om dem. Men da hun dukket opp, Sigri Strandberg Meløy med boka «Polarheltinner», var jeg litt trøtt på det polare, på heltene, på alt det ekstraordinære. Så jeg var på lanseringen, gjespet litt og dro hjem.

Åtte år senere sitter jeg og leser i «Polarheltinner». Og jeg lar meg bevege, jeg blir rørt, ydmyk, fasinert – og ikke minst glad for disse gode portrettene av mennesker. Jeg liker at Sigri opplyser oss, lar oss følge med på kildeferden, hvordan minner er lagt ned etter dem – og ikke minst mangel på kilder om mennesker folk kanskje ikke helt ville forholde seg til. Som den vare beskrivelsen av Ellen Dorthea Nøis som var den første til å føde et barn på Svalbard, av det vi vet om. Alene. Mannen var gått etter hjelp, eller rømt. Hun ble senere psykisk syk, de ble skilt og den godeste Hilmar, mannen, bjørneskytteren over alle, har redigert henne ut av sine memoarer. Karslig tenker jeg.

isdanning

Hilmar Nøis kom fra Andøya, men hadde Tromsø som sin hovedarena når han noen ganger forlot sitt Svalbard

Det hun får til, Sigri, er å fortelle om disse heltinnene med et varmt preg. De får være mennesker med ulike dybder. Selvsagt har hun skrevet dette i 2012, ikke i 1912. Mennene var annerledes da, tiden var annerledes, forfatterne var annerledes og så videre. Men Sigri gjør en skikkelig god skrivejobb. Til og med om Monica Kristensen som har vært så omdiskutert, dømt, heltebeskrevet og ikke en gang vil stille til intervju. Sigri behandler henne med varsomhet, lar henne få være menneske i all støyen. Jeg setter sånn pris på det, å lese dette. For jeg har slitt litt med Monica. Det er vanskelig å sortere når media dømmer henne som fullstendig ubrukelig og hun likevel har oppnådd ting andre bare kan drømme om. Det stormer der oppe blant heltinnene også.

Så er det denne Cecilie Skog. Jeg synes nesten det er for mye av det gode, hun er så vakker, så blid, så munter og nærmest leker seg gjennom 8000-meter topper og polare strøk. I media. Da er det godt å komme litt nærmere på, å lese at det faktisk er litt stål der inne. Eller ganske mye egentlig. Cecilie Skog er ingen hvem som helst. Og det er det som kan være problemet av og til, at når man skal avkle de mannlige heltene så skal alt nesten bli et teselskap. Da blir det som om vi melder at det er jo ikke så vanskelig, det med å gå til Sydpolen.

Småis

Små is på det norske fastlandet. Polarbaksen er noe helt annet.

Men det er det. Jeg har kravlet rundt med 35 kilo på ryggen oppover noen skarve høydemetre i norsk natur. Det er ikke enkelt. Det krever vilje, man må kunne tåle lidelse og smerte. Liv Arnesen trakk 125 kilo i pulken. Hun har vært råsterk. Det er det som er det interessante, at kvinner også har evnet å tåle ekstreme utfordringer i polare strøk og høyalpine områder. Og gjør det med stor bravur. Finnmarksløpet vinnes til stadighet av kvinner, nå 1200 kilometer i varierende vintervær i et av Norges mest ekstreme områder. Kvinner kan, og de kan stadig mer. Det har de for så vidt kunnet en god stund, det er bare at det ikke har fått så stor plass.

Eller kanskje er det jeg som har vært litt treig. Men jeg trodde lenge det ikke gikk an, å gå fra en mann på ski. Altså ikke en dott, men en trent mann. Da jeg opplevde det, det var kun et «moment», en lang bakke, bare noen skarve 300-400 høydemeter, fikk jeg en nærmest ut av kroppen opplevelse. Jeg gikk fra mitt forbilde, en som hadde lært meg alt om fjellski og telt i snøskavlene. Etterpå passet han på å gå fra meg sånn at verden ble normal igjen. Men nå visste jeg, at det gikk an for kvinner å inneha rå styrke. Dette var i 1985. Nå har vi Marit Bjørgen. Kanskje er det mest min egen reise.

Så jeg anbefaler boka Polarheltinner. Den er velskrevet og mestrer et sammensatt kvinnesyn og helteblikk. Den presenterer syv kvinner med veldig ulik bakgrunn og personlighet; Cecilie Skog, Liv Arnesen, Monica Kristensen, Christiane Ritter, Wanny Wolstad, Ellen Dorthea Nøis og Hanna Resvold-Holmsen. Designet på boka er flott, den er god både å se på og holde i.

Det er en annen bok jeg vil nevne i forbifarten, en som ble presentert av en kvinnelig professor i engelsk litteratur. Hun hadde denne dragningen mot det polare. På et foredrag begynte hun å fortelle om en annerledes ekspedisjon. Det var en gruppe kvinner som ville til Antarktis. De var nysgjerrige. Dette er en stund siden, det var før Amundsen sa hun. Det ble helt stille i salen. Så sier hun, professor Anka Ryall; men de ville ikke fortelle noen om det, da ble det jo slikt oppstyr. Så de holdt det hemmelig. De var innom steder berømte menn hadde vært. De syntes det var ganske rotete. Av og til ryddet de opp. Men de la ingen lapp. Så ruslet de en tur til Sydpolen og tilbake. Børstet av og til bort sporene. De ville jo ikke gjøre noen flaue. Så dro de hjem igjen. Og fortalte det ikke til en sjel.

%d bloggers like this: