Høst 2017

Ennå er ikke snøen kommet i fjellene. Men de blir ofte vakrere når den gjør det.

Så er vi kommet dit igjen. En ny høst. Noen kaller det fortsatt sensommer, men her i nord vet vi bedre. Min samboer forteller ofte om sitt sjokkmøte med Tromsø – om snøen som kom 5.september – og ble liggende til våren. Så vi nærmer oss tiden for snøens uforutsigbarhet. Selv om det er svært sjelden at den legger seg til så tidlig. Ikke har det vært frost ennå, og det er så vidt antydning til gule kanter på bjørkeløvet. Lett sensommeravslappet, men blikket rettes mot fjellene hver morgen – har det kommet noe i natt?

Høsten er arenaen for nye begynnelser. I alle fall var det slik så lenge man var elev og student. Nye årganger, nye lærere, studier, studenter og steder. Jeg savner litt den stemningen. Asfalten som ble sortere av kald fuktighet, lyden av motorsykler, ungdommelig forventning. Nå må jeg huske å sette inn krukker og andre hageting som plutselig er borte om det skulle komme snø. Men jeg har ikke lyst. Vil gjerne klippe plenen lengre. Lenge. Rake litt, ruske opp i bedene. Denne voksenheten, å være forberedt på plutselig snøfall er litt kjedelig. Det var morsommere når jeg ventet på snøen for å få tatt i bruk skiene.

Jeg er usikker på om jeg skal bli i rutinene som sakte har blitt etablert etter vi kjøpte vårt eget hus. Ideen har jo vært å få ting i orden, få alt til å ligge på sin rette plass. Men det er noe livløst ved det, hvis alt faller til ro. Hva med denne høsten? Hva skal jeg tilføre den – eller hva kan den tilføre meg?

Kanskje skal ikke fokuset være å legge ting på plass. Kanskje skal vi heller lete etter nye plasser. Det nærmer seg 1.september. Da er det #nattinaturen

%d bloggers like this: