Prinsessa av Maze

Se you tube: Prinsessa av Maze

Det ligger en prins i dyp søvn, lagt i søvn av en ond fe. Han har ligget der over hundre år. En prinsesse må komme og vekke han. Mange har prøvd uten å lykkes. Hjertet hans er lukket inne i is. Rasjonalitetens is.
Nå er hun er underveis.
Fra vidda i nord har hun lagt ut på en lang reise. Med seg har hun sine stammødre som alle har sunget samme sang. At kjærlighet kan være en vei. Kjærlighet til naturen, til vannet som renner, bølgene som slår. Men ikke uten stolthet. Ikke uten kamp.
Stemmen hennes lyder på vidda, langs kysten, på fjellet. Først stille mens hun langsomt reiser sør. Over fjell og dype daler. Sakte stiger styrken.
Askeladden har ikke vært å se på lenge og ingen av hans hjelpere heller. Denne prinsessa må stole på seg selv. De hjelperne hun har hatt har kommet mest fra hennes eget folk. Som har tålt nød og hån og likevel holdt taket aldri gitt opp. Helt.
Skrinet hun bærer heter joik. Og joiken heter Maze fra kampen om den store elva.
Mari Boine har tint opp isen gjennom et langt artistliv. Med joiken Maze joiket hun elvas sak. Hele verden har hørt hennes stemme. Samisk språk og musikk har fått helt andre levekår gjennom hennes arbeid.
Med sangen «Elle» synger Mari om at isen holder på å gi etter, at elva snart er vårklar igjen. Kunne hun se dette komme?

Elle
«And so the spring river opened up again.
And so we let ourselves drift with the flood
the night of ice had to give in”

Ella har også brakt «Elle» i ny drakt på norske scener til ære for Mari Boines lange fruktbare arbeid.
Lørdag tinte Ella norske hjerter på sin reise for å vekke den norske prinsen. Kanskje kan joiken være med å vekke tilstrekkelig mange hjerter, både norske og samiske. Slik at også prinsens hjerte etter hvert kan tine slik at også han kan se hvilken verdifull arv vi alle har i landet grunnlagt på to folk.
Ella vil minne oss på den krafta man kan skape når så mange mennesker går sammen om en sak – som i Altasaken.
Klarer Ella å vekke prinsens frosne hjerte?
Vi trenger noen som kan vise vei til hvordan vi skal berge vår felles natur.

Sailing in Fog

I really don’t like fog at sea. It feels rather threatening to hear a ship pass by without seeing it. Specially at the ocean, where there are no place to hide. This time it was different.

This weekend we sat the sails for the outer coast of Tromsø.  The weather forecast was good, only some fog in the fjords in the morning. The many islands besides Tromsø are really fine areas, both for sailing and hiking. We invited a couple of friends and brought some good food on board and spent the whole day sailing around. After a good meal we enjoyed the sunset while we returned to the harbor where they had placed their car. We enjoyed the harbor and an early night.

I sleep so well in the boat and really like the mornings on board. When I woke up the fog had arrived. It was beautiful with sun coming and going.

20180909_070937After a trip on land we sailed inward of the fjord. Fog varied from really thick to just small traces. We could see at something called AIS if big boats or ships were coming, it was easy to stay away – we just followed near the coast. Underway we stopped to fish for our cats and for us.

The areas nearby Tromsø are our treasure chest, our golden places.We are so fortunate to have these opportunities.

 

Høst

Høst 2017

Ennå er ikke snøen kommet i fjellene. Men de blir ofte vakrere når den gjør det.

Så er vi kommet dit igjen. En ny høst. Noen kaller det fortsatt sensommer, men her i nord vet vi bedre. Min samboer forteller ofte om sitt sjokkmøte med Tromsø – om snøen som kom 5.september – og ble liggende til våren. Så vi nærmer oss tiden for snøens uforutsigbarhet. Selv om det er svært sjelden at den legger seg til så tidlig. Ikke har det vært frost ennå, og det er så vidt antydning til gule kanter på bjørkeløvet. Lett sensommeravslappet, men blikket rettes mot fjellene hver morgen – har det kommet noe i natt?

Høsten er arenaen for nye begynnelser. I alle fall var det slik så lenge man var elev og student. Nye årganger, nye lærere, studier, studenter og steder. Jeg savner litt den stemningen. Asfalten som ble sortere av kald fuktighet, lyden av motorsykler, ungdommelig forventning. Nå må jeg huske å sette inn krukker og andre hageting som plutselig er borte om det skulle komme snø. Men jeg har ikke lyst. Vil gjerne klippe plenen lengre. Lenge. Rake litt, ruske opp i bedene. Denne voksenheten, å være forberedt på plutselig snøfall er litt kjedelig. Det var morsommere når jeg ventet på snøen for å få tatt i bruk skiene.

Jeg er usikker på om jeg skal bli i rutinene som sakte har blitt etablert etter vi kjøpte vårt eget hus. Ideen har jo vært å få ting i orden, få alt til å ligge på sin rette plass. Men det er noe livløst ved det, hvis alt faller til ro. Hva med denne høsten? Hva skal jeg tilføre den – eller hva kan den tilføre meg?

Kanskje skal ikke fokuset være å legge ting på plass. Kanskje skal vi heller lete etter nye plasser. Det nærmer seg 1.september. Da er det #nattinaturen

Arctic Summer

20180731_135906What a release! This summer turned out better than I thought.
When summer arrives – or should arrive – in the north, I am always a bit afraid. How will it become this year? I really need some sun and summer heat – that means degrees past 20 Celsius – before winter hits again. In the Arctic areas summer is not predictable. Some years, like this June, snow decorated the mountains for many days. It was the worst June since 1959, rain nearly every day.My panic grew, I started to talk about Mediterranean, Portugal or Spain.

Then July came. And sun. She shone all day long – and night. We get so happy; we feel lighthearted and so blessed when the weather becomes like that. We went on a trip with our sailboat and explored areas not so far from Tromsø.

IMG_20180731_084521_735The most spectacular was to visit the outer coast with the ocean so calm. And for periods there was no wind, or the wind was warm. We did not need outer jackets! If you visit northern Norway in a period like this, you will meet nice and happy people doing strange things like fishing at midnight, talking to strangers, staying at the beach into late evening – and so on.

This type of weather is a result of high pressure over the Kola Peninsula, on the Russian side of the border. We even call it “Russian heat”. So I will thank our Russian neighbors for a summer that made me ready for a new winter. Thank You!

My first book

I am sorry I haven’t published for a long time, but I have finished my first book.

It is a history book about traditional fishing boats in northern Norway. And “draugen” which I have written about in Troublesome Darkness earlier. For now it is only in Norwegian, perhaps we are going to translate it to English. We try to come back to normal while we wait for all the books.

Midnight sun has arrived, we are just waiting for the rain to stop.

As another person said – I will be back – even better.

Forside

Hunting the Morning Light

I get out of bed and find something to wear. It is half past four in the morning, perhaps I had a nightmare. Some places sky is clear; I know I won’t sleep so I heat some water for tea. My two cats are asking for food, I find some more clothes. Tea is ready; I take a banana and yoghurt. Cold car, but it will be warmer. It will take some time before the best light appears. I find a spot for my first try.

Tromsøpalme

Tromsøpalme – Heracleum tromsoensis

There is a house which I plan to photograph. Perhaps morning light will be the right time? I turn the car to find out. The day is burrowing along the way. I try to capture it. A moose take a walk on the road, but disappears before I can take a photo.

Reflections

Reflections and crispy blue

A Sami camp made for tourists is nicely placed. I make an experiment with the camera, reduce shutter speed.

Sami Camp 1

Sami Camp

When I arrive at the farm with the old house, the magic light has gone. But I learn new things about the house, the light and how it pass through the day.

I love these mornings driving around while light arrives and nightmare disappears. Now it is time for breakfast at home.

A Boat is placed on Land

My grandfather was a fisherman. He owned several boats. One of them had the name “Liljen” which means the Lilly, a beautiful boat, all his children loved it. Boats often get a special position in fishing families and my mother and her siblings were proud of this boat. Accidently it was hit of another boat and sunk. The next one was called “Solbris” – perhaps it can be translated as the wind blowing gently in the sun. But it was not of the same class of “Liljen”. My mother use to say; they turned their heads another way when they passed it, they meant it was too ugly. I grew up with that boat and felt familiar with it. I used to join my grandfather when he went to maintain the boat. We rowed to and from, checked if there was water inside. I was younger than five. We had a good time, me and my grandfather.

Winter

This boat was placed on land around 1990

He died suddenly when I was at the age of eight. Nobody had told me he was terminally ill with cancer. I was going to see him that day, but my mom told me he was too sick, I had to wait till he got better. There would be another chance. They left me home alone; some women in the neighborhood were going to look after me. I played around; I remember the weather was bright. It was not winter. They say it was in April. But for the most I remember me jumping up and down in the sofa, having fun, and the sound that appeared when the others returned. I did not understand it; I had never heard it before. My grandmother was crying in a terrible way. They told me and my world as I knew it fell apart. I did not get the possibility to say goodbye.

I love boats. Sailboats, wooden boats, small boats, big boats, ships, rowboats and so on. One of the coolest things I see is when fishing boats dock. It is cool when they do it gently; it is cool when they are in a hurry. Looking at handling boats, and ships, make my heart beat. Deep inside my dream is to dock a really big boat.

When I see boats standing on land, I get curious. What happened, who owned them, what where they used for? As a historian I can do research about that. Now I am also photographing them. I think they are beautiful. I really want to capture them, and I want the world to see their beauty. They have been workhorses as we call it in Norway. The relationship between men and their boats are in my interest. I have done some research about that. How does this kind of relationship develop when they are fishing or hunting in dangerous areas? For example polar areas with special strong storms and ice? I am not going to tell the answer, yet. Now I am searching for the story about this little boat.

Late autumn

We are all heading to the sunset of life

It is standing on land not so far from where I live. I visit it quite often.

A House by the Sea

Grøtfjord on the outher coast

The outer coast are not far away

When I grew up I always dreamt about a house by the sea. If I ever should buy myself a house, it should be with the wide ocean right in front of it. Behind the house there would be mountains. The best place, I thought, would be Lofoten. Not so far from where I grew up, on the other side of the fjord exactly, laid a shore where I could see myself living. I longed to sit in front of a house, my house, at the stairs, and see the midnight sun touch the horizon. It was the openness which attracted me.

I finished school, got jobs, moved several places in Lofoten, one of my favorite regions in Norway. The houses were all of them placed on the inner side of the archipelago with the view South, South West. But in the north, North West, the big ocean laid. Waiting.

I moved again this time to Tromsø and I have stayed here. I live in a house between trees. My view is great; I see mountains and a little fjord, and the sun when she appears. But it’s not the same. Every time I visit the outer coast and I can see the ocean, I feel ease. I can breathe easier, the smell is wonderful and my heart speaks of joy.

gult hus_Vannøya2

Dreaming of a house like this

The openness still attracts me. The outer coast is not far away, I could go more often.
We have some wonderful artists in Norway singing about life and living in the north. One of them is called Moddi. He sings a song called House by the sea.

You can listen here

Driving through Iceland with Asgeir

When I arrived in Iceland for the first time, I was surprised. The light, all the sounds from birds, and the flowers – it was all well known. It was like coming home to northern Norway. But there was also more, something new, something unknown. Most spectacular was of course the strange boiling pits stinking of sulfur and the lava.

Iceland is also a part of the Arctic, placed besides Greenland, not so far from the icepack, the polar ice coming from the North Pole. Sealers from Norway sailed to Iceland when the weather became extreme. Isafjordur was the main harbour to return to from the West Ice, one of the main areas for seal hunting. Another connection between Iceland and Norway is the herring fisheries, a lot of Norwegian boats fished around Iceland for a long period.

© KASAVI ATS 14-2331

One of our camps with a beautiful view

We drove through the western and northern parts, up to Siglafjordur. On our way we bought a cd with the most popular musician at Iceland at the time, Asgeir. Listening to his songs now, brings me back to long roads, fjords surrounded by mountains, waterfalls and green slopes – and the light of June. The weather was marvelous; sun was shining the day through. We had brought our tent, some places we burned campfire. I use to say it is like northern Norway but on speed. Things sounded more intense.

For six days we drove, camped, ate fish dishes and visited museums. It is one of my best holidays ever. Reykjavik was a spectacular combination of a village at the countryside and a modern city. Their big conference hall, Harpa, is impressing in its architecture. We tried whale safari, that was not so impressing, minke whales we see often at home. My husband had arranged a meeting with an Icelandic boat builder in Siglafjordur. Joining a good dinner together, we learned that the most important things in Iceland are children, many of them, and owning land. Money they do not believe in anymore.
We will return some day, perhaps in wintertime.

© KASAVI ATS 14-2085

Blue sky almost every day

At Instagram you can follow great photographers based on Iceland @benjaminhardman is one of them. Take a look and don’t forget to listen to Asgeir

 

 

 

Polarheltinner og polar litteratur

Jeg leste Kappløpet av Kåre Holt, det må ha vært på videregående. Ble sugd inn i fortellingen, stormleste om Amundsen, om Hjalmar Johansen, overvintringen, Scott, liv og død i den store hvite verdenen Antarktis. Jeg var lamslått og svett. Boka gir fortsatt gjenklang. Etter det var det litt sporadisk med polarlitteratur, men jeg fulgte med og navnene Nansen, Johansen, Amundsen, Scott, la seg som et eget felt, det var de store. Polarheltene.

et snev av det polare

Et snev av det polare

For så vidt, jeg leste litt Nansen, vi gikk på friluftsliv, overnattet ute i telt og snøhule vinterstid, han lå der som en bakgrunns-resonans. Men heltinner? Ingen. Uten at jeg noensinne ble noen klatrer, leste jeg om William Cecil Slingsby og de mange førstebestigningene av norske fjell. I en periode av livet kunne jeg dem, hvem som var først hvor, særlig de i Lofoten.

Ved en tilfeldighet kom jeg over en liten historie om den første kvinnen som klatret «Store Skagadølstind» i Jotunheimen. Når jeg søker på det sier Wikipedia fortsatt ikke noe om det, om denne kvinnen som i 1894 besteg «Storen» – i skjørt. Kvinnen het Therese Bertheau og hun klatret rundt i norske fjell i over 25 år. Jeg husker hvor overrasket jeg ble, at en kvinne i det hele tatt hadde vært der på den tiden.

Min senere inntreden i den polare kanon var kanskje noe motstrebende, jeg var lei av dem, disse som tålte så enormt mye. Et doktorgrads stipendiat i polar kulturanalyse nødvendiggjorde imidlertid nye dykk i polarlitteraturen. Da begynte kvinnene å dukke opp. Man måtte bli litt mer kjent i litteraturen, vandre noen andre stier for å finne dem. Spesielt i vitenskapen var det noen damer som utmerket seg. På polarhistorie.no har de vært ganske flink til å legge dem til, noen av disse damene. For eksempel botanikeren Hanna Resvoll-Holmen, kunstneren Christiane Ritter, den amerikanske polfarer og fotograf Louise Boyd. Hun var forresten første kvinne i fly over Nordpolen.

Stålis

En liten bit av stålis?

Selvfølgelig, i dag har vi Liv Arnesen og Cecilie Skog, takk til dem for å stå fram som noen dugelige flotte kvinnemennesker. Men det er det med fortiden, den har vært så mørk, det har vært så tomt. Etter et halvgått liv har jeg omsider lært meg at det er ikke nødvendigvis fordi de ikke har vært der. Det er som oftest fordi ingen har skrevet om dem. Men da hun dukket opp, Sigri Strandberg Meløy med boka «Polarheltinner», var jeg litt trøtt på det polare, på heltene, på alt det ekstraordinære. Så jeg var på lanseringen, gjespet litt og dro hjem.

Åtte år senere sitter jeg og leser i «Polarheltinner». Og jeg lar meg bevege, jeg blir rørt, ydmyk, fasinert – og ikke minst glad for disse gode portrettene av mennesker. Jeg liker at Sigri opplyser oss, lar oss følge med på kildeferden, hvordan minner er lagt ned etter dem – og ikke minst mangel på kilder om mennesker folk kanskje ikke helt ville forholde seg til. Som den vare beskrivelsen av Ellen Dorthea Nøis som var den første til å føde et barn på Svalbard, av det vi vet om. Alene. Mannen var gått etter hjelp, eller rømt. Hun ble senere psykisk syk, de ble skilt og den godeste Hilmar, mannen, bjørneskytteren over alle, har redigert henne ut av sine memoarer. Karslig tenker jeg.

isdanning

Hilmar Nøis kom fra Andøya, men hadde Tromsø som sin hovedarena når han noen ganger forlot sitt Svalbard

Det hun får til, Sigri, er å fortelle om disse heltinnene med et varmt preg. De får være mennesker med ulike dybder. Selvsagt har hun skrevet dette i 2012, ikke i 1912. Mennene var annerledes da, tiden var annerledes, forfatterne var annerledes og så videre. Men Sigri gjør en skikkelig god skrivejobb. Til og med om Monica Kristensen som har vært så omdiskutert, dømt, heltebeskrevet og ikke en gang vil stille til intervju. Sigri behandler henne med varsomhet, lar henne få være menneske i all støyen. Jeg setter sånn pris på det, å lese dette. For jeg har slitt litt med Monica. Det er vanskelig å sortere når media dømmer henne som fullstendig ubrukelig og hun likevel har oppnådd ting andre bare kan drømme om. Det stormer der oppe blant heltinnene også.

Så er det denne Cecilie Skog. Jeg synes nesten det er for mye av det gode, hun er så vakker, så blid, så munter og nærmest leker seg gjennom 8000-meter topper og polare strøk. I media. Da er det godt å komme litt nærmere på, å lese at det faktisk er litt stål der inne. Eller ganske mye egentlig. Cecilie Skog er ingen hvem som helst. Og det er det som kan være problemet av og til, at når man skal avkle de mannlige heltene så skal alt nesten bli et teselskap. Da blir det som om vi melder at det er jo ikke så vanskelig, det med å gå til Sydpolen.

Småis

Små is på det norske fastlandet. Polarbaksen er noe helt annet.

Men det er det. Jeg har kravlet rundt med 35 kilo på ryggen oppover noen skarve høydemetre i norsk natur. Det er ikke enkelt. Det krever vilje, man må kunne tåle lidelse og smerte. Liv Arnesen trakk 125 kilo i pulken. Hun har vært råsterk. Det er det som er det interessante, at kvinner også har evnet å tåle ekstreme utfordringer i polare strøk og høyalpine områder. Og gjør det med stor bravur. Finnmarksløpet vinnes til stadighet av kvinner, nå 1200 kilometer i varierende vintervær i et av Norges mest ekstreme områder. Kvinner kan, og de kan stadig mer. Det har de for så vidt kunnet en god stund, det er bare at det ikke har fått så stor plass.

Eller kanskje er det jeg som har vært litt treig. Men jeg trodde lenge det ikke gikk an, å gå fra en mann på ski. Altså ikke en dott, men en trent mann. Da jeg opplevde det, det var kun et «moment», en lang bakke, bare noen skarve 300-400 høydemeter, fikk jeg en nærmest ut av kroppen opplevelse. Jeg gikk fra mitt forbilde, en som hadde lært meg alt om fjellski og telt i snøskavlene. Etterpå passet han på å gå fra meg sånn at verden ble normal igjen. Men nå visste jeg, at det gikk an for kvinner å inneha rå styrke. Dette var i 1985. Nå har vi Marit Bjørgen. Kanskje er det mest min egen reise.

Så jeg anbefaler boka Polarheltinner. Den er velskrevet og mestrer et sammensatt kvinnesyn og helteblikk. Den presenterer syv kvinner med veldig ulik bakgrunn og personlighet; Cecilie Skog, Liv Arnesen, Monica Kristensen, Christiane Ritter, Wanny Wolstad, Ellen Dorthea Nøis og Hanna Resvold-Holmsen. Designet på boka er flott, den er god både å se på og holde i.

Det er en annen bok jeg vil nevne i forbifarten, en som ble presentert av en kvinnelig professor i engelsk litteratur. Hun hadde denne dragningen mot det polare. På et foredrag begynte hun å fortelle om en annerledes ekspedisjon. Det var en gruppe kvinner som ville til Antarktis. De var nysgjerrige. Dette er en stund siden, det var før Amundsen sa hun. Det ble helt stille i salen. Så sier hun, professor Anka Ryall; men de ville ikke fortelle noen om det, da ble det jo slikt oppstyr. Så de holdt det hemmelig. De var innom steder berømte menn hadde vært. De syntes det var ganske rotete. Av og til ryddet de opp. Men de la ingen lapp. Så ruslet de en tur til Sydpolen og tilbake. Børstet av og til bort sporene. De ville jo ikke gjøre noen flaue. Så dro de hjem igjen. Og fortalte det ikke til en sjel.