Polarheltinner og polar litteratur

Jeg leste Kappløpet av Kåre Holt, det må ha vært på videregående. Ble sugd inn i fortellingen, stormleste om Amundsen, om Hjalmar Johansen, overvintringen, Scott, liv og død i den store hvite verdenen Antarktis. Jeg var lamslått og svett. Boka gir fortsatt gjenklang. Etter det var det litt sporadisk med polarlitteratur, men jeg fulgte med og navnene Nansen, Johansen, Amundsen, Scott, la seg som et eget felt, det var de store. Polarheltene.

et snev av det polare

Et snev av det polare

For så vidt, jeg leste litt Nansen, vi gikk på friluftsliv, overnattet ute i telt og snøhule vinterstid, han lå der som en bakgrunns-resonans. Men heltinner? Ingen. Uten at jeg noensinne ble noen klatrer, leste jeg om William Cecil Slingsby og de mange førstebestigningene av norske fjell. I en periode av livet kunne jeg dem, hvem som var først hvor, særlig de i Lofoten.

Ved en tilfeldighet kom jeg over en liten historie om den første kvinnen som klatret «Store Skagadølstind» i Jotunheimen. Når jeg søker på det sier Wikipedia fortsatt ikke noe om det, om denne kvinnen som i 1894 besteg «Storen» – i skjørt. Kvinnen het Therese Bertheau og hun klatret rundt i norske fjell i over 25 år. Jeg husker hvor overrasket jeg ble, at en kvinne i det hele tatt hadde vært der på den tiden.

Min senere inntreden i den polare kanon var kanskje noe motstrebende, jeg var lei av dem, disse som tålte så enormt mye. Et doktorgrads stipendiat i polar kulturanalyse nødvendiggjorde imidlertid nye dykk i polarlitteraturen. Da begynte kvinnene å dukke opp. Man måtte bli litt mer kjent i litteraturen, vandre noen andre stier for å finne dem. Spesielt i vitenskapen var det noen damer som utmerket seg. På polarhistorie.no har de vært ganske flink til å legge dem til, noen av disse damene. For eksempel botanikeren Hanna Resvoll-Holmen, kunstneren Christiane Ritter, den amerikanske polfarer og fotograf Louise Boyd. Hun var forresten første kvinne i fly over Nordpolen.

Stålis

En liten bit av stålis?

Selvfølgelig, i dag har vi Liv Arnesen og Cecilie Skog, takk til dem for å stå fram som noen dugelige flotte kvinnemennesker. Men det er det med fortiden, den har vært så mørk, det har vært så tomt. Etter et halvgått liv har jeg omsider lært meg at det er ikke nødvendigvis fordi de ikke har vært der. Det er som oftest fordi ingen har skrevet om dem. Men da hun dukket opp, Sigri Strandberg Meløy med boka «Polarheltinner», var jeg litt trøtt på det polare, på heltene, på alt det ekstraordinære. Så jeg var på lanseringen, gjespet litt og dro hjem.

Åtte år senere sitter jeg og leser i «Polarheltinner». Og jeg lar meg bevege, jeg blir rørt, ydmyk, fasinert – og ikke minst glad for disse gode portrettene av mennesker. Jeg liker at Sigri opplyser oss, lar oss følge med på kildeferden, hvordan minner er lagt ned etter dem – og ikke minst mangel på kilder om mennesker folk kanskje ikke helt ville forholde seg til. Som den vare beskrivelsen av Ellen Dorthea Nøis som var den første til å føde et barn på Svalbard, av det vi vet om. Alene. Mannen var gått etter hjelp, eller rømt. Hun ble senere psykisk syk, de ble skilt og den godeste Hilmar, mannen, bjørneskytteren over alle, har redigert henne ut av sine memoarer. Karslig tenker jeg.

isdanning

Hilmar Nøis kom fra Andøya, men hadde Tromsø som sin hovedarena når han noen ganger forlot sitt Svalbard

Det hun får til, Sigri, er å fortelle om disse heltinnene med et varmt preg. De får være mennesker med ulike dybder. Selvsagt har hun skrevet dette i 2012, ikke i 1912. Mennene var annerledes da, tiden var annerledes, forfatterne var annerledes og så videre. Men Sigri gjør en skikkelig god skrivejobb. Til og med om Monica Kristensen som har vært så omdiskutert, dømt, heltebeskrevet og ikke en gang vil stille til intervju. Sigri behandler henne med varsomhet, lar henne få være menneske i all støyen. Jeg setter sånn pris på det, å lese dette. For jeg har slitt litt med Monica. Det er vanskelig å sortere når media dømmer henne som fullstendig ubrukelig og hun likevel har oppnådd ting andre bare kan drømme om. Det stormer der oppe blant heltinnene også.

Så er det denne Cecilie Skog. Jeg synes nesten det er for mye av det gode, hun er så vakker, så blid, så munter og nærmest leker seg gjennom 8000-meter topper og polare strøk. I media. Da er det godt å komme litt nærmere på, å lese at det faktisk er litt stål der inne. Eller ganske mye egentlig. Cecilie Skog er ingen hvem som helst. Og det er det som kan være problemet av og til, at når man skal avkle de mannlige heltene så skal alt nesten bli et teselskap. Da blir det som om vi melder at det er jo ikke så vanskelig, det med å gå til Sydpolen.

Småis

Små is på det norske fastlandet. Polarbaksen er noe helt annet.

Men det er det. Jeg har kravlet rundt med 35 kilo på ryggen oppover noen skarve høydemetre i norsk natur. Det er ikke enkelt. Det krever vilje, man må kunne tåle lidelse og smerte. Liv Arnesen trakk 125 kilo i pulken. Hun har vært råsterk. Det er det som er det interessante, at kvinner også har evnet å tåle ekstreme utfordringer i polare strøk og høyalpine områder. Og gjør det med stor bravur. Finnmarksløpet vinnes til stadighet av kvinner, nå 1200 kilometer i varierende vintervær i et av Norges mest ekstreme områder. Kvinner kan, og de kan stadig mer. Det har de for så vidt kunnet en god stund, det er bare at det ikke har fått så stor plass.

Eller kanskje er det jeg som har vært litt treig. Men jeg trodde lenge det ikke gikk an, å gå fra en mann på ski. Altså ikke en dott, men en trent mann. Da jeg opplevde det, det var kun et «moment», en lang bakke, bare noen skarve 300-400 høydemeter, fikk jeg en nærmest ut av kroppen opplevelse. Jeg gikk fra mitt forbilde, en som hadde lært meg alt om fjellski og telt i snøskavlene. Etterpå passet han på å gå fra meg sånn at verden ble normal igjen. Men nå visste jeg, at det gikk an for kvinner å inneha rå styrke. Dette var i 1985. Nå har vi Marit Bjørgen. Kanskje er det mest min egen reise.

Så jeg anbefaler boka Polarheltinner. Den er velskrevet og mestrer et sammensatt kvinnesyn og helteblikk. Den presenterer syv kvinner med veldig ulik bakgrunn og personlighet; Cecilie Skog, Liv Arnesen, Monica Kristensen, Christiane Ritter, Wanny Wolstad, Ellen Dorthea Nøis og Hanna Resvold-Holmsen. Designet på boka er flott, den er god både å se på og holde i.

Det er en annen bok jeg vil nevne i forbifarten, en som ble presentert av en kvinnelig professor i engelsk litteratur. Hun hadde denne dragningen mot det polare. På et foredrag begynte hun å fortelle om en annerledes ekspedisjon. Det var en gruppe kvinner som ville til Antarktis. De var nysgjerrige. Dette er en stund siden, det var før Amundsen sa hun. Det ble helt stille i salen. Så sier hun, professor Anka Ryall; men de ville ikke fortelle noen om det, da ble det jo slikt oppstyr. Så de holdt det hemmelig. De var innom steder berømte menn hadde vært. De syntes det var ganske rotete. Av og til ryddet de opp. Men de la ingen lapp. Så ruslet de en tur til Sydpolen og tilbake. Børstet av og til bort sporene. De ville jo ikke gjøre noen flaue. Så dro de hjem igjen. Og fortalte det ikke til en sjel.

Et stille lys om morgenen

Morgenstillhet. Alle i huset sover. Jeg har bråvåknet av noe, en drøm kanskje. Min kjære puster rolig ved siden av. Jeg kjenner den tvingende bevegelsen i kroppen – opp – opp. Det er bare å følge den, til badet, til kjøkkenet, kikke ut av vinduet. Lyset lurer over fjellkanten, dette kommer til å bli vakkert.
Vannkokeren piper, en kopp fra skapet og en tepose. Med minus 14 grader ute må man ikke tenke for mye. En muffins på kjøkkenbenken havner i hånda så er det ut i bilen. Kroppen stivner i kulda, det er bare å holde ut, bilen kommer til å bli varm.
Jeg kjører innover fjorden hvor jeg har kjørt så mange ganger. Så kjent, men likevel også ukjent. Her er sjøen skåret inn mellom bratte fjell, det er så vidt den har plass. Der jeg kommer fra er utsynet vidt og havet stort. Men jeg har lært at man kan finne skjønnheten i nye landskap gang på gang. I starten føltes det trangt, nærmest litt skremmende med fjellene som stanget deg i panna fra du løftet hodet av puta. Etter hvert lærte jeg å se de små lommene, pusterommene der stedet kunne folde seg ut – for meg.

Lyngsalpene

Soria Moria

Innerst i Kåfjord er det et slikt sted, Birtavarre. Der snur man seg og ser utover fjorden. Ute i fjordmunningen skimter man Lyngsalpene, sola har allerede lagt et skjær av rosa på dem.

Veien innover dalen går til fjellet. Gjennom Indre Kåfjorddal, en liten landsby i en fjellgryte. Innerst løper bakkene mot Goulasjavri, det store vannet som ble utbygd med denne anleggsveien. Halti, Finnlands høyeste fjell ligger både på norsk og finsk side. Vil man over Finnmarksvidda legger man turen nord for storfjellet. Jeg skal ikke dit i dag. Det står folk og gjør klar skuterne på parkeringsplassen innerst i dalen. Nysnøen har bidratt til kjørelyst, selv på en tidlig søndags morgen.

Kåfjord

En fjord mot verden

Jeg liker å kjøre denne dalen. Den minner meg på nomadisk liv, reindriftssamer som har kommet hver vår med flokkene sine. De bofaste som tar imot, ønsker velkommen. Reisen om høsten, fisket i fjorden, men også lengre ut, reiser til fiskerier sørover og nordover. Pulsen, ferdselen, møtene, adskillelsen.

På tur ut igjen har sola krøpet videre over toppene, jeg tenker på fjordisen som er brukket opp og ligger langs fjæra. Jeg sikter meg inn, ser hvor sola har ankommet. Lyset er gull og sølv. Kalde fingre nå, snart frokost. Dagen har begynt.

sjøis

Hvordan var nå det eventyret om isdronningen?

“Cool and the Gang”

Min båtbygger er morragretten. Det er bare å la han i fred. Først etter frokost, kaffe, tannpuss pluss pluss, og en bitteliten sykkeltur bort til Båtskottet begynner håpet (les humøret) å stige. Et munnhell i Båtskottet er at han kvikner til etter morra-andakten. Det vil si rundt halv ni. Da er det en jevn stigning mot første kaffepause som er klokka 10. Mat og kaffe. Livet er en dans.

For tiden bygger de et vikingskip. De, det vil si tre stykker, den ganske gamle, den nesten gamle og den fortsatt unge håpefulle. De utgjør litt av en gjeng, på tross av å være bare tre. De har utredet sin fortreffelighet og skyr ingen mulighet til å snakke om det. Det er ofte en stemning av seier rundt kaffebordet, de har vunnet, alltid. Det har de jo for så vidt, der de jobber med et nesten utdødd håndverk, med å bygge båter som for lengst har forlatt sin naturlige sammenheng. Nordlandsbåter og vikingskip. At det fortsatt finnes mennesker som bestiller dem er jo over all forventning. Og om jeg skal være ærlig, så er det ikke alltid full kontinuitet i bestillingslista. Det kan faktisk være lange tørkeperioder. Så når det er prosjekter er det selvsagt en seier.

"Oscar Hård"

Vikingskipet bygges av verdens fineste eik. I alle fall Europas fineste.

Vikingskipet er bestilt av en svenske. Ikke av de største skipene, en nett liten sak på rundt 44 fot. En norsk fot er 31 cm. Så da må du gjerne regne det om i meter. Alt blir nett etter det forrige prosjektet som er titulert verdens største, Draken Harald Hårfagre, bygd i Haugesund. Intet mindre enn 115 fot, det vil si 35 meter ifølge nettsiden www.drakenhh.com.

Draken har seilt «over there» og båtbyggerne har vendt seg mot nye prosjekter.
«Oscar Hård» heter det nye. Svensken eier bedrifter og elsker å seile. Det skal han gjøre til sommeren i sitt nye vikingskip. Han mener at alle burde unne seg det, å seile sitt eget vikingskip. Livsnytelse er så mangt. Båtbyggeren min sverger til å kunne sykle til jobb. Ikke som de langsyklingstypene vi har sett langs veiene de siste årene. Nei mer som under en kilometers radius fra hjemmet. Så vi bor under en halv kilometer fra Båtskottet.

Så må man unne seg selvskryt mener han. Det er ingen grunn til å vente på at andre skal komme til orde. Da kan det fort bli taust. Så man må bare gå i gang å skryte av seg selv. Det er en genuin stemning av selvskryt i båtbyggernes kaffepauser.

Vi damene blander oss ikke i det. Prøver bare å dempe det litt i heimen.

 

Ute til lunsj

Det ligger et fembøringsnaust ute på Balsnes. Balsnes ligger i munningen av Balsfjorden, ikke så langt fra Tromsø. En av Tromsøs ishavsskippere bodde på Balsnes, Halfdan Jacobsen. Vi vet ikke helt hvor. På Balsnes er fjorden åpen, man ser nordover til Tromsøya og byen og så vidt mot Rystraumen, innløpet fra Malangen og veien sørover. I dag skal vi ta en tur dit, til naustet.

Vi pakker matbomma, en kopi av en gammel fiskerbomme, lagd av båtbyggeren, min samboer. Fiskerbomma er malt med blå linoljemaling og inngår i båtbyggerens og mitt liv, fra den daglige nistepakken i båtskottet, til utallige bilturer rundt i Norges land. Den har en egen lukt av linolje og tre. Kjøreturen tar sirka en halv time. Vi er takknemlige for vinterlyset, mørket har abdisert og utsikten mot våren er en nedoverbakke. Det motiverer til utelunsj. Reinskinnet tas med, litt lurvete i kanten, men fortsatt en god venn.

Fembøringsnaustet er stort, velholdt og vakkert. I våre øyne. Spesielt naustdørene har fått en nydelig patina. Det er ryddig rundt naustet, der det ligger på nedsiden av veien. Hovedhuset ligger et stykke oppover på andre siden. Det føles ikke som vi invaderer privatlivet, men det er ikke godt å vite hva eierne tenker. Vi tar likevel sjansen, for vi liker fembøringsnaust. De er karslige, vitner om en slags storhet. Samtidig er de lavmælte, på ingen måte overdådige, nøysomme kanskje. De er akkurat nok. De rommer en stor båt, en fembøring som kunne være opp mot 45-50 fot, på lengden. I bredden er det sannsynligvis plass til en del mer, en småbåt, fiskebruk og annet som fulgte med i gårdens og båtens arbeid gjennom året.

Lunsj ute

Naustveggen er god å sitte inntil

Det snakker vi litt om etter vi har fått satt oss i naustveggen. Det er minus 10 grader, men likevel lunt. Hjemmebakt brød, nypesyltetøy og kjøttrull. Smøret er for hardt etter min smak, kaffen god og varm. Halvdan Jacobsen ble født for sent til å lære å ro fiske i en fembøring antar vi, i 1912. Da hadde de for det meste gått ut av bruk. Motorene hadde startet opp langs den nordnorske kysten, og de som fortsatte å ro, brukte mindre nordlandsbåter.

Halfdan ble skipper, han lærte på farens fangstbåter. Faren het Karl. Halfdan overtok etter Karl og etter 20 år i næringa fikk Halfdan bygd Polstjerna, spesialbestilt for polarisens utfordringer. Hun står nå i glasshus i Tromsø sentrum, ferdig med sin fart i polare strøk. Halfdan har også lagt inn årene.

Det står ingen fembøring i naustet. Det er så godt holdt at vi ikke ser inn. Det kommer til å trekke oss tilbake hit, nysgjerrigheten er ikke stilt. Jeg tror jeg må finne ut om det var her han bodde, Halfdan, før han flyttet inn til Tromsø med sin kone. De fikk ingen barn.

Det er fritt for kaffe og magen er fylt. Kulden har sneket seg inn i tåspissene. Vi pakker sammen og går til bilen.

Kald på nesen

Jeg har alltid, siden jeg var liten jente, kjent en spesiell glede ved vinteren. Det er noe med klarheten, som om verden står fram på en tydeligere måte. Og det aller beste er å være varm i hele kroppen, mens jeg er kald på nesen. Jeg hadde en saueskinnspose da jeg var lita, men det er vanskelig å si om det er denne gode kroppsfølelsen som sitter igjen, fra utetid i vogna. Jeg er født i januar, det kan være det, at januar er min grunnleggende følelse, av å komme inn i verden.

I alle fall har den vært med meg, jeg husker bestemor strikket ullbukse til meg, med fot. Den ble tatt på over strømpebuksa. Så ytterbuksa. I en periode, 8-9 års alderen, hadde jeg skaller. Jeg husker de ettermiddagene ute, fra middagstid og til kvelds, og denne totale varmen i kroppen, med kald nesetipp. Snøen som lavet ned, gatelys, brøytekanter, masse unger, lek. Den totale tilfredsheten når jeg kom inn og ble varm i kinnene.

Jeg kjente den i kveld, eller ekkoet av den. Kulden mot ansiktet, vind og snø, inne i en varm jakke. Gjennom byens gater, julelysene, bilene. Byen er et gode, jeg kjenner den som et gode, der man møter folk, på tross av ensomhet. Vi rusler rundt hver for oss, men deler disse gatene, inntrykkene, og er sammen. Jeg har ikke kjent byen som tomhet. Derimot husker jeg mørke kvelder, i regn eller snø, i ungdommen, hvor jeg gikk langs veier med lite gatelys. Ingen å se, ingen å møte. Å ikke ha noe sted å gå da, det var ikke godt. I byen er det steder å gå. Da kan man bære med seg disse minnene av velvære og ikke la ensomheten bli total. For her er lys, her er det folk.

winter storm

Mennesker er på vei til og fra

Så en vinterkveld i desember kan jeg gå ensomheten av meg i byens gater, forsøke å fotografere snøen som kommer vannrett på julelysene. Gå innom Narvesen og bla gjennom rekker av tidsskrift, lese halve og hele artikler, og til slutt bestemme meg for et. Der i lesningen kan jeg også kjenne at jeg møter mennesker, at jeg blir berørt, at mine tanker ikke er alene. Det er en takknemlighet over at det er noen der. En ekspeditør, skrevne tanker, mennesker i vinden.